As-Salamu Alaykum - Luk 24;36-43

As-Salamu Alaykum - Luk 24;36-43

36 Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» 37 De ble forferdet og redde, for de trodde de så en ånd. 38 Men han sa til dem: «Hvorfor er dere grepet av angst, og hvorfor våkner tvilen i hjertet deres? 39 Se på hendene og føttene mine; det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har.» 40 ¤Dermed viste han dem sine hender og føtter.† 41 Da de i sin glede ennå ikke kunne tro, men bare undret seg, spurte han dem: «Har dere noe å spise her?» 42 De ga ham et stykke stekt fisk, 43 og han tok det og spiste mens de så på

Er det en ting jeg virkelig beundrer ved muslimer og andre personer med røtter til den arabiske verden, så er det hvordan kjærligheten for fred fremheves i hilsningsfrasen ”As-Salamu Alaykum” som på godt norsk betyr ”fred være med deg”. Det er noe som er like naturlig i deres språkkultur som grantre i jula er i en kristen familie.
Når en person i vestlige verden hilser en person med ”fred være med deg, står vedkommende fare for å bli sett på som en ikke vel bevart person som kanskje har bodd i et bedehus hele livet, eller det som de engelsktalende ville kalt for ”Christian nutjob”.
Hadde en muslim fremmet det samme velmente fredsønsket på arabisk ”As-Salamu Alaykum”, hadde vedkommende hos de mest uvitende og fordomsfulle av oss stått i fare for å anklages for Al Qaida-sympati. Og det samme om han eller hun hadde sagt Allahu Akbar som rett og slett betyr ”Gud er stor” eller ”Gud er størst”.

Jeg skal innrømme at hadde en person hilst meg med ”fred være med deg” eller ”Gud er størst”, ville jeg nok sikkert sett spørrende på personen som hadde sagt det og begynt å lure på om han eller hun var riktig vel bevart. Kanskje ikke om en arabisk-talende hadde sagt det, for jeg vet det ligger i språkkulturen, men ellers ville jeg nok lurt på om personen hadde vært helt normal.
Og jeg er vel ikke den eneste, for de fleste av oss ville vel reagert med forferdelse og redsel, på noe av den samme måten som disiplene til Jesus reagerte.

Men det var noe Jesus hadde å vise frem til disiplene som ingen fredsønskende person har nå i dag, sårene etter korsfestelsen, som et bevis på at han var den korsfestede og oppstandene, slik han hadde lovt.
Og selv dette tok ikke vekk undringen til disiplene, men de ble gladere til sinns.
Siden de fortsatt stilte seg undrende, skyldtes da gleden at de så sin døde kamerat levende igjen? For hvorfor skulle de fortsatt da være fulle av undring om de virkelig hadde skjønt at Jesus hadde oppfylt løftet sitt om å stå opp fra de døde? Eller skyldtes undringen av at de har sett Jesus holde løftet om oppstandelse, men var usikre på om løftet om evig liv, frelse, skatter og lønn i himmelen?

Hadde arabisktalende klart å overbevise en han eller hun hadde sagt ”As-Salamu Alaykum” til, at ordene ikke var et krigsrop fra Al Qaida, men bare et velment ønske om fred, så hadde vel ikke den som hadde fått fredsønsket sluttet å undre med en gang heller. Vedkommende hadde kanskje blitt litt overrumplet av glede og takknemlighet og fordi fredsønsket var uventet.
På samme måte reagerte kanskje disiplene til Jesus, de ble kanskje selv overrumplet av glede over å se at deres kamerat ikke lenger var død og faktisk holdt løftet, men de ble vel overrasket der og da over at han dukket opp plutselig midt i blant dem og de fikk den endelige bekreftelsen på at løftene fra Jesus var sanne.

Denne undringen eller skepsisen over noe godt og uvant som kom plutselig på, gjelder ikke bare fredsønsker, men det gjelder mye annet og.
Jeg husker en gang jeg jobbet i en butikk og en eldre mann kjøpte cola til meg fordi han satte pris på mitt gode humør. Jeg husker jeg begynte å lure på om han mannen hadde noen skumle baktanker da fordi det var såpass uventet at en kunde ville belønne meg. Men etterhvert som jeg lot gleden over mannens generøsitet ta overhånd, ble jeg mer og mer takknemlig over at det var en kunde som faktisk belønnet meg.

Å stille seg helt uten undring til at noen hadde sagt ”fred være med deg”, helt uventet kjøpt cola eller gjort noe annet godt for en ville vært unormalt i vårt samfunn med tanke på hvor unormalt det desverre er i vår hverdag i den vestlige verden.
Men for å vise glede og takknemlighet kan vi vise at vi faktisk blir glade og takknemlige for den gode tanken. Enten ved å kjøpe en cola eller gjøre noe likegodt for vedkommende. Eller så kan gjøre som Jesus gjorde med disiplene, slå seg ned og spise et godt måltid, kanskje i tillegg i fellesskap med dem vi satte pris på
Og om det var ”fred være med deg” det gjaldt, sagt ”fred være med deg og” tilbake, eller om vi skulle sagt det til en arabisk-talende: wa 'Alaykum As-Salaam.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
Én sann Gud
Fra evighet og til evighet.
Amen